Som pappa for to gutter har jeg observert at de har lært kunsten å adlyde.

Som pappa for to gutter på 19 og 21 år, og som spesielt interessert i læring, så har jeg observert noe veldig interessant hos mine to. De har rett og slett ikke lært kunsten å lære av sine skoler, men heller lært kunsten å adlyde.
Utgangspunktet for læring er for de fleste av oss strålende. Så snart vi begynner å prate så stiller vi spørsmål og ønsker å se sammenhenger. Men arbeidslivet har vanligvis ikke handlet om å realisere seg selv, men om å utføre fysisk eller manuelt rutinepreget arbeid. Dette preger nok våre utdanningsinstitusjoner. Det er ingen hemmelighet at norske skoler benytter karakterer for å motivere sine elever, og at disse karakterene settes av lærerne.
Dette ble synlig for meg under en innlevering min sønn satt og frustrerte seg over for noen uker siden. Han kunne ikke forstå hva læreren var ute etter, og dermed svarte han litt tilfeldig fra pensum. Vi blir «forpliktere», hvor vi blir opplært til å være lojale til lærerens ønsker og karaktersetting.
Når disse barna noen år senere skal ut i arbeidslivet, så vil de få en brå overgang. Jeg jobber stort sett med tverrfaglige team hvor ingen autoritetsfigurer forteller dem hva de skal gjøre. De får lov til å komme med sin kompetanse og kreativitet, og sammen med sine kollegaer levere løsninger som gjør en forskjell for samfunnet.
Min sønn fikk til slutt levert en god oppgave som løftet hans karakter i faget. Hemmeligheten til gjennombruddet lå i han selv. Han skrev om det han selv syntes var interessant, og lette etter sammenhenger han tidligere ikke hadde sett.