Historien om hvorfor jeg tror alle kan endre seg radikalt

Rune Ulvnes

15/11/2021

Jeg er oppvokst i en drabantby i Trondheim, og i mitt klassemiljø på ungdomsskolen var det kult å være sløv. De tøffeste gjorde ikke lekser og var gjerne frekk mot lærerne. Vår klasse var ikke lærernes favoritt og rektor hadde utfordringer med å finne en lærer som ville ta oss under sine vinger. Derfor hadde vi lærerne kun et år før byrden med C-klassen ble lempet over på noen andre. Det siste året fikk vi en lærer med et alkoholproblem som sendte oss barna til butikken for å kjøpe sigaretter til henne. Det gikk rykte om at hun festet godt i helgene, og stort sett var hun ikke til stede på mandagene. Utrolig nok ble hun en redning for meg og flere av mine klassekamerater. For første gang fikk vi en lærer som så det gode i oss, og som utfordret oss. Meg utfordret hun på en veldig utradisjonell måte. Jeg fikk karakteren Godt på en prøve i naturfag, noe jeg var godt fornøyd med gitt at jeg hadde hatt karakteren Nokså Godt tidligere. Men når hun delte ut de rettede prøvene, så gjorde hun noe som fikk meg til å bli sint. Hun gav klassen ros på at mange hadde fått gode karakterer, men når turen kom til meg, så holdt hun opp min prøve og sa: «Rune derimot leverte en dårlig prøve. Han fikk kun karakteren G, dette er ikke godt nok Rune».

 Klassekamerater kom bort til meg og gav meg trøst. «Jeg fikk ikke bedre enn G jeg heller Rune, skikkelig dårlig gjort å henge deg ut.» Men jeg husker fortsatt dagene i etterkant. Hun hadde lagt opp til en ny prøve, og jeg skulle vise henne at jeg kunne. I sinne så gjorde jeg noe utradisjonelt, jeg forberedte meg til prøven. Dermed fikk jeg karakteren Meget Godt, noe hun ga meg ros for. Ungdomsskolen endte med akkurat gode nok karakterer til å komme inn på en videregående skole, og holdningen «jeg skal vise alle at jeg er en flink gutt» ble en drivkraft og resulterte i greie karakterer gjennom videregående. Denne strategien fungerte godt helt til jeg kom på høgskolen. De første ukene på høgskolen var tøffe. Eldre studenter kjente meg igjen fra en nærliggende cafe jeg hadde jobbet på mens jeg forbedret mine karakterer, og var overrasket over at cafe gutten studerte. Bøker jeg ikke skjønte noe av førte meg ned i en fortvilet situasjon. Med arbeider foreldre som kom fra noen øyer ute idet midtnorske havgapet, og få venner med akademiske ambisjoner, følte jeg meg som en svindel. Jeg hadde ingenting på en ingeniørhøgskole å gjøre og var iferd med å gi opp. Det å bruke en hel dag på å lese en side i statistikk-boken ga meg ingen inspirasjon. Jeg klarte ikke å lure meg selv eller de andre lenger, jeg var ingen flink gutt.

Mine omgivelser og meg selv hadde skapt en tett kobling mellom mine prestasjoner og den jeg var. Carol Dweck kaller denne koblingen for en fastlåst tenkemåte. Om du tenker etter, så kanskje du kjenner igjen denne tanke måten hos deg selv eller andre? Har du en fastlåst tenkemåte er du sårbar for kritikk, ettersom kritikken ikke bare berører det du har gjort, men den du er. Du vil derfor trekke deg tilbake, du vil ikke spørre andre om tilbakemeldinger, og du vil ikke ta på deg risikable prosjekter. Du vil derimot jobbe med å beskytte deg selv, noe som er naturlig da kritikk mot det du gjør er kritikk mot den du er.

En med fastlåst tenkemåte kan være kreativ, men kreativiteten vil komme fra ønsket om å vise andre hvor smart eller flink jeger i jakten etter ros og anerkjennelser. Jeg er derimot ikke så interessert i andres kreativitet eller ideer. Kanskje de konkurrerer med mitt ønske om synlighet? Vi er mange som også har sett våre kollegaer eller ledere slite med å ta imot konstruktiv kritikk. Jeg har hatt overraskende mange medarbeidersamtaler hvor min sjef hopper over mine tilbakemeldinger da jeg«sikkert hadde sagt noe i løpet av året om jeg var misfornøyd».

Jeg fikk min grad som både Ingeniør, og tok senere en master innen innovasjon og forretningsutvikling. Min hemmelighet, noe også barne-terapeuter anbefaler til foreldre, var å frakoble mine prestasjoner fra meg selv. Mitt første skritt var å erkjenne at jeg aldri kom til å «bli en ingeniør», men jeg kunne å jobbe som en ingeniør. Jeg kunne lære meg et yrke. Å koble fra hvem jeg er med det jeg gjør, er essensen for læring og kritikk. Dermed kan jeg lære av kritikk, og ikke ta tilbakemeldinger som noe skremmende som påvirker meg personlig. Jeg kan også lære av andres kreativitet, og vi kan utvikle løsninger sammen. Jeg kan jobbe på kompliserte problemer med fare for å mislykkes, da det kan gi meg læring. Jeg gikk ut fra Ingeniørhøgskolen med nest beste karakter, noe som ikke bare overrasket meg selv, men mange av mine medstudenter (jeg hadde en tendens til å stille mange spørsmål).

Carol Dweck kaller å koble fra “den jeg er” og “det jeg gjør” for en voksende tenkemåte. En med voksende tenkemåte er opplært i at hjernen er som en muskel som må trenes, mens en med fastlåst tenkemåte (altså en tett kobling mellom meg selv og det jeg gjør) i større grad tenker at intelligensen er medfødt og kan ikke trenes opp. Undersøkelser bekrefter at personer med voksende og fastlåste tankesett bruker hjernen på ulik måte.

Dessverre er det slik at en med fastlåst tenkemåte ikke tenker at han eller hun kan utvikle seg. Min endring kom som en desperat forsøk etter en tung periode, og jeg antar  at du ikke kan gjøre denne endringen uten frykt. Amy Edmondson kaller denne frykten for kreativ friksjon, og hun omtaler den som en naturlig følgesvenn til endring. Det er derfor lett at du gir opp forsøket da et fastlåst tankesett er kjent og føles derfor tryggere. Jeg er så heldig at jeg husker mitt eget skifte fra fastlåst til en voksende tenkemåte, og dermed så er jeg helt sikker på at du og dine kolleger også kan øve dere. Mitt skifte startet med at jeg på ingeniørhøgskolen bestemte meg for å lære, og dermed ikke ble så redd for å levere svake resultater eller stille spørsmål. Selv om det jeg beskriver må jobbes med hver eneste dag, så merket jeg raskt en overraskende stor forskjell. Fra å ha levert middelmådig på eksamener fram til da, fikk jeg overraskende gode karakterer på kort tid. Min eneste forklaring da og nå er denne endringen i tankesett som Carol Dweck så godt beskriver. Jeg er heldig som startet å øve meg i tidlig alder, men jeg tror at du vil ha nytte av å praktisere en voksende tenkemåte uansett hvor gammel du er.

Fortell deg selv at din rolle ikke er viktig, og at du bør sette søkelys på en personlig eller din virksomhets utfordring. Deretter bør du prøve å løse utfordringen, selv om du kanskje lærer at rollen din står i veien. Start deretter en læringsprosess hvor du tester forskjellige strategier eller handlinger for å nå målet ditt. Evaluer deg selv med jevne mellomrom. Nærmer du deg målet? Jeg anbefaler at du tar i bruk Tight Loose Tight ledelse, da den er utviklet for å trene ledere og ansatte opp i en voksende tenkemåte. Med tight loose tight har man fokus på hensikten, resultatet og den tilhørende læringen. Lykke til!


Behov for hjelp med din din digitale endringsreise?

Hva sier du til en uforpliktende (digital) kaffe hvor vi kan snakke om muligheter?
Ja takk, til kaffe >>